Sigvald Bernhard Tønnesen
Av Eva Eikvåg
Sigvald Tønnesen (1870-1964) var
så vidt jeg vet den siste kapteinen fra Loshavn som hadde gått
på land før første verdenskrig og deretter levde et langt liv i
sitt hus i Havnen. Han var min mors onkel, og den eneste
personen fra min morfars generasjon som jeg har opplevd.
Vi besøkte ham jevnlig når vi var på sommerferie i vår hytte i
Eikvåg. I ettertid har jeg tenkt på hvilket utrolig pust fra
gamle tider disse besøkene innebar. Onkel Sigvald og hans hus er
virkelig et eksotisk barndomsminne for meg. Det må fortsatt være
en hel del voksne mennesker med tilknytning til Loshavn som
husker Sigvald Tønnesen.
Sigvald var yngste barn i en søskenflokk på fem. Han var sønn av
Abraham Severin Tønnesen fra matr. Nr 11 og Oline Joakime
Cristensen, Lina, fra Matrikkel nr 20. Sigvalds foreldre hadde
overtatt matrikkel 17 etter at Linas mormor døde i 1855. Lina
var datter av Losoldermann Arian Christensen (1790-1873).
Sigvalds mor døde i barsel da han ble født. Etter dette ble
hjemmet oppløst og huset solgt til en søster av moren. Faren
fikk en post i fyrvesenet og reiste fra Loshavn. Det er ukjent
for meg om Sigvald ble med faren, eller om han ble satt bort til
slektninger i Loshavn, inntil faren kom tilbake som fyrvokter på
Katland i 1878. Fra da av må han ha bodd på fyret med faren og
noen av brødrene.
 |
 |
Et bilde av Sigvald Tønnesen på sine gamle
dager. |
Sigvalds hus i Loshavn. Han giftet seg i 1917 med Olga
Antonia (Tona) Olsen 1868-1953 - hun var også fra
Loshavn. De flyttet inn her i 1919. |
De hadde guvernante, Ida Askildsen fra Haugesund, som faren
ganske fort giftet seg med og fikk fem nye barn sammen med.
Sigvald gikk tidlig til sjøs og ble skipper. Han førte bl.a.
«Løvstakken» av Bergen. En periode fra 1914-1919 var han som sin
far fyrvokter på Katland. Etter dette var han på land og levde
av oppsparte midler.
Sigvald var glad i damer. Han giftet seg i 1917 med Olga Antonia
(Tona) Olsen 1868-1953. Tona var datter til Eilert og Lina
Olsen, fra matr 28 i Loshavn. Det ble fortalt internt i familien
at Tona lurte seg til å bli gift med ham ved å si at hun var
gravid og å gå med en pute på magen. Sigvald og Tona giftet seg
vist nok i Spind kirke som på den tiden var ganske langt
hjemmefra, sannsynligvis for å unngå oppmerksomhet. Det kan
stilles spørsmål ved om denne bakgrunnen for ekteskapet kan være
riktig. Tona hadde vært ugift og ca 49 år da de giftet seg.
Hvor sannsynlig kan hun ha klart å gjøre at hun skulle ha blitt
gravid i denne alderen etter et kjærlighetseventyr med
fyrvokteren på Katland?
Sigvald var meget konservativ i sitt kvinnesyn. Det ble påstått
at han hadde låst ned sukker og kaffe slik at Tona måtte be ham
om nøkkelen hver gang hun skulle bruke disse varene. Han likte
ikke at kvinner gikk i bukser.
Da matrikkel 17 ble solgt etter at Sigvalds mor var død, ble
innboet auksjonert bort. Stuemøblementet i biedermeierstil skal
visstnok ha havnet hos fru Berentsen i Myra. Sigvald fikk kjøpt
tilbake fra noen slektninger huset som skulle ha vært hans
barndomshjem i 1911. Han fikk også kjøpt tilbake møblementet på
auksjon i Myra. Dette sto i bestestuen hans så lenge han levde.
Sigvald og Tona hadde ikke barn. Onkel Sigvald var likevel
hyggelig mot barna, særlig pikene. Han skulle alltid ha dem på
fanget. Så fortalte han at han hadde en brusmaskin i kjelleren.
Spørsmålet var så om man ville ha rød eller blå brus. Man ville
alltid ha blå brus, for det hadde ingen sett før. Når han kom
opp fra kjelleren, hadde han alltid med seg rød brus, for den
blå maskinen var i stykker. Nokså ofte var begge maskinene i
stykker, slik at man bare kunne få hvit eller gul brus. Men vi
barn fikk alltid en hel flaske hver. Det var ganske uvanlig på
50-60-tallet. Da var det mest vanlig at barna måtte dele en
flaske brus. Så lenge onkel Sigvald hadde hummerkalas om
sommeren for familie og gamle skippervenner, fikk mine foreldre
alltid med seg hummer hjem til min bror og meg.
Som regel satt vi i dagligstuen når vi var på besøk hos onkel
Sigvald. De voksne satt rundt spisebordet, og barna på en
skinnkledd sjeselong langs veggen. Noen ganger foregikk besøket
i «kahytten». Det var et lite rom innenfor finstuen. I kahytten
var det bare plass til et møblement som besto av en kort sofa og
tilhørende tre eller fire lenestoler. Møblementet var et typisk
begynnelsen av 1900-tallet møblement, med rette høye rygger og
åpne lener. I rommet mellom armlenet og setet hang det agramaner
med små runde dusker på. Hele møblementet var i en gusje gulbrun
farge.
En gang på slutten av 1950-tallet var Svein Molaug, daværende
sjef for sjøfartsmuseet på tur langs kysten for å intervjue
gamle sjøfolk for å sikre deres fortellinger om livet på sjøen
for ettertiden. Molaug intervjuet onkel Sigvald. Jeg har
foreløpig ikke fått undersøkt om dette opptaket finnes enda.
Fru Molaug var en søt dame som gikk i shorts på den varme
sommerdagen. Onkel Sigvald ba henne opp på fanget for han skulle
spørre henne om noe. Hun var sporty nok til å satte seg på
fanget hans, som svar på hans noe frekke spørsmål til en
lettkledd kvinne på et litt offisielt besøk for så lenge siden.
Spørsmålet var som alltid til voksne damer han fikk på fanget,
om hun ville ha en dram. Dram var fast meny dersom man kom på
visitt.
Det ble servert dram i små glass. Man måtte ha en dram i hvert
ben, men ikke flere. I Sigvalds levetid var det ikke vinmonopol
i Farsund. Polvarene måtte bestilles og hentes på
rutebilstasjonen. Hele byen visste hvem som fikk pakker fra
polet. Onkel Sigvald fikk nok ekstra mange besøk i dagene etter
at en ny pakke fra polet hadde ankommet og var blitt hentet.
Sigvald hadde en spesiell hvitmalt motorbåt, ikke en fiskebåt
som de andre mennene i Loshavn gjerne hadde. Motoren hadde en
eget høy og skarp lyd, så vi hørte alltid at det var onkel
Sigvald som var på vei når han kjørte gjennom Eikvåg i min
barndom. Når han reiste til byen, var han alltid kledd i dress
og slips og kapteinslue.
På sine gamle dager hadde Sigvald sin halvbrors enke, Agnes,
boende hos seg som husholderske. Da han var blitt for gammel til
å kjøre motorbåt, tok de to bussen til byen. Agnes hadde en
fabelaktig humoristisk sans og var kjempegod til å fortelle
historier. Det var en fest å besøke onkel Sigvald når Agnes
hadde historier å fortelle. Det var gjerne hverdagshistorier om
livet i Loshavn, sett fra Agnes’ humoristiske vinkel. Jeg husker
et eksempel som vi lo hjertelig av: Onkel Sigvald var meget
tunghørt. En sommergjest som pleide å reise med bussen var
alltid så alvorlig. Men en dag hadde han smilt forsiktig. Dette
hadde Agnes lagt merke til og visket til onkel Sigvald som hun
satt ved siden av: Han dro på smilebåndet. Onkel Sigvald hørte
ikke helt, og utbrøt høyt og tydelig så hele bussen hørte det:
Kå dro han på? Det var ikke et helt enkelt spørsmål for Agnes å
besvare der og da.
Sigvald hadde nok ganske humoristisk sans han også. En gang mine
foreldre var nokså nygifte, tilbød onkel Sigvald min fars søstre
båtskyss fra Farsund til Eikvåg . Onkel Sigvald rodde og satt
med ryggen til kjøreretningen. Tantene satt og så i riktig
retning. Under veis holdt Sigvald på å ro på land, men tantene
sa ingen ting. De var for sterkt preget av andektig respekt for
den gamle kapteinen. I følge min fars meget humoristiske søster,
Tulla, hadde onkel Sigvald da utbrutt: Hadde jeg hatt en ku i
båten, hadde han i alle fall rauta!
Mer om:
|