Av Arthur Danielsen jr
Den norske Turistforening gir i sin årbok for 1895/96 en beskrivelse av Loshavn og Eikvåg, hvor det raljeres over at verken Farsund eller Lista ønsket å påta seg administrativt ansvar for uthavnene. Likevel peker foreningen på en åpenbar fordel – for noen – som denne situasjonen fører med seg: ølsalget ble uten restriksjoner.
Hver gang det dukket opp en sak i uthavnene som krevde økonomiske bevilgninger, fraskrev kommunestyrene i både Farsund og Lista seg ansvar for det. Det endte med at Stortinget ryddet opp i det administrative kaoset, men det skjedde først etter at 70 innbyggere i Loshavn og Eikvåg skrev et protestbrev i 1896. (Les: Administrativt ingenmannsland)
De to kommunenes fraskrivelse av ansvar for Loshavn og Eikvåg ser ut til også å ha gitt visse fordeler – for noen.
Turistforeningen antyder i årboken at en av konsekvensene av dette ble for eksempel at man ikke fikk stemme ved lokale valg, ettersom ingen visste hvilken kommune de skulle stemme i. Dette kan jo virke en smule overdrevet, siden de hørte til Farsund formannskapsdistrikt på den tiden, og tross alt var stemmeberettigete på linje med andre norske borgere.
Hjertesukket årbokforfatteren fanget opp, hadde nok likevel opplevde realiteter i seg. I brevet som de 70 innbyggerne skrev til Stortinget i 1896, heter det:
“Som ovenfor nævnt har vi kommunal Stemmeret i Farsund, men – saavidt os bekjendt – er vi ikke valgbare til Kommunemænd.”
De avtjente heller ikke jurytjeneste, selv om lensmannen førte innbyggerne i Loshavn og Eikvåg inn i manntallet for Vanse Herred til en slik tjeneste. Kommunestyret avviste dem, fordi de var Vanse uvedkommende, kan Johannes Seland fortelle i boken “En by og en bank”.
