I et stort intervju med avisen 'Vest-Agder' fra 4. juni 1957, berettet den da 82 år gamle Elisabeth, som ble kalt Lisebeth, om sitt liv i Loshavn.

Datidens ungdom fikk sitt: "De er mye mer rolige nå enn før, her i Loshavn et hvert fall. Da jeg var ung, var det ikke en slik innstilling her nede at det var synd å danse."

Fra sin egen ungdomstid på slutten av 1800-tallet kunne hun berette: "Da vi var unge, samledes vi i husene og danset og hadde det moro. Hver jul hadde vi dansefester hos private, og da var det liv."

Før kledde man seg også anderledes: "En ting vi brukte mye her i Loshavn, var sjal. Vi brukte aldri hatt og kåpe når vi var hjemme. Det var for byturen, så på den måten var vi mer forsiktige med tingene våre."

Lisebeths mor, Sofie Olivia Wilhelmsen (f. 1847), hadde fortalt henne om tiden da annenhver mann var los, og at det kunne være så mange skuter i havnen at man kunne gå tørrskodd til Sandøy. Mange piker i havnen mistet sine hjerter til en sjømann i den tiden.

Intervjueren undret seg på om det var mye overtro før i tiden, og Lisebeth skal ha virket forbauset da dette samtaleemnet kom opp: "Nei det var det ikke... det hendte jo at det banket i veggene i gamle hus, men det var ingen som var direkte overtroiske. Ungene trodde jo på nissen, men de fikk jo bedre vett etterhvert"

Klimaet var blitt endret i hennes levetid. Vintrene var strengere før, syntes hun. Den vinteren hun var 18 år, kunne man spasere på isen fra Eikvåg til Farsund. Båtene la til iskanten og lasset og losset. Det var heller ikke så fryktelig lenge siden at man kunne spasere på isen fra Loshavn til Sandøy.

Folk var også flittigere kirkegjengere før. Den gang måtte man bruke båt, og hennes bestefar brukte en stor seilbåt til å frakte folk med. Alle som ville kunne bli med - og fire mann rodde båten inn til byen.

Når været tillot det ble det seiltur til kirken, fortalte hun, og det var dobbelt så moro.